10. mars 2024

Ullkjole

Å strikke en ullkjole,  er omtrent som å strikke to gensere på rappen (sånn bortsett fra at du slipper unna med ett par ermer). Så når du tenker at nei, kjole tar altfor mye strikketid, så nei. Egentlig ikke. 

selvfølgelig kan du kjenne på litt avmakt og apati når du har strikket så langt at du hadde vært ferdig hvis det var en genser, og du begynner å forhandle med deg selv om at kortkorte ullkjoler sikkert er det nye hotte, men da er det bare å fortsette. 

 

Forhandlingene mine strandet ved kneet. Lårkort var ikke forhandlingsbart, siden jeg hadde tenkt å bruke kjolen, men helt ned til gulvet var heller ikke naturlig.  Knelengde er da tipp topp. Alle fornøyde. 


Hvis jeg ønsker å være dristig, så er den litt gjennomskinnelig i motlys. Men jeg drasser sjeldent med en stor lampe som jeg kan stille meg foran, så det er mer et teoretisk problem. 


Garnet er kjøpt hos Studio Moyo i Fredrikstad i sommer, men det ble liggende litt på vent, mens jeg strikket mengder av votter istedet. 

I juleferien husket jeg på at jeg hadde en ullkjole underveis, og strikket desperat for å holde varmen.  Minus tjueni grader ute gjør noe med fokuset. 

Irriterende nok å da bli ferdig mer mot våren, men jojo,  det blir alltids kaldt igjen.  

Jeg elsker den rustrøde Isager Tvinni (brult dobbeø tråd) og så passer Isager Alpaca 1 til de tynne stripene. 

Mønsteret er Arosgenser av PetiteKnit,  og mønsteret har en tilpasning til kjole. De fleste har strikket den fotsid, men jeg tror jeg får brukt en knelang kjole mer. Pluss at da blir man jo ferdig.  

Mønstret anbefales, for den sitter veldig fint over skuldrene, og i et genser/kjolemønster er det ganske viktig.  

Gratulerer med ny kjole, Merete! 

25. februar 2024

Tre par som ligner


Mamma kom med to hesper Færdergarn, spælsaugarn fra Vestfold. Hun lurte på om jeg kunne bruke det til å strikke noe til kirkemarkedet som hun er med og arrangerer i Mandal. Og jeg tenkte at hvis jeg skal strikke noe, så blir det votter. Alle liker votter. Spælsaugarn er ikke det mykeste, men det er holdbart. Og holdbart er fint for votter.


Uttrykket ble ganske rustikke. Men jeg likte det naturlig grå garnet. 

Jeg strikket også et par i Rauma tretrådsgarn, som er min arbeidshest til votter. En heller uvant kombo med blek rosa mot kongeblått, men den gjorde seg. Og mønsteret Mittens for Mimi funker flott i alle farger. 

Ja, jeg kunne variert mønsteret, men det er jo også gøy å gi fra seg en stabel av votter som passer fint sammen. Noe som egentlig er helt lite relevant, siden det sikkert er tre forskjellige som kjøper vottene. Men da kan jo de ha like-votter-treff senere. 


 Og visst skal våren komme, og vi skal slippe votter! Men vi bor i Norge, folkens. Det er votter en stund til. 


4. februar 2024

Ullkjole underveis


 Vinteren til nå har vært ubehagelig kald. Da vi hadde minus tjueni om hushjørnene og varmepumpa sa at det ville den ikke forholde seg til, så den gjorde bare halvhjertet forsøk på å gjøre jobben sin, og varmekablene på badet gjorde mytteri, så rør inni veggen sa at dette ble for kaldt for dem... 

Da var jeg heller muggen. Og ville helst bli under dyna, og ikke forholde meg til verden. 

Men så blir det varmere i været, varmepumpa virker som den skal, elektrikeren fikser bryteren som kødda med varmekablene, og rørene lot som de aldri hadde gjort annet enn å funke.  

Det fine med å eie et hus, er at du alltid har noe du kunne ha fikset. Det er også ulempen med et hus. 

Men hva har det med strikketøyet å gjøre? 
Jo! Januar har vært kald og dritt. Så jeg stemte for en ullkjole, siden jeg i høst kjøpte garn til en Arosgenser, og den kan like gjerne forlenges til en ullkjole. Du må bare ha mer garn, og ha tålmodighet.  

For at tålmodigheten skal vare lenger, strikker jeg striper. For striper går raskere enn ensfarget, det er en naturlov. Det er defor det kalles fartsstriper. 

Det eneste jeg lurer på, er om vinteren har sett lyset, og har snudd. At iskulda har gitt opp, og jeg blir for varm i ullkjolen. 

Jeg har også akkurat kjøpt nye ski (de forrige var fra åttende klasse. Lov å bytte ut de nå) 

Så hvis det blir varmt nå, er det min fortjeneste. Jeg stiller med ski og varm kjole. Da må jo universet ta hevn. 

23. januar 2024

Rødt og blått på hvit snø

Fortell meg om dine svake sider, er et spørsmål man kan få på jobbintervju. 

Min svake side er at jeg er himla dårlig til å strikke luer som passer sånn akkurat godt. Der har jeg et forbedringspotensiale i å huske at jeg liker luer som sitter litt stramt, og at jeg tror at jeg har stort hode. Jeg burde tatt lærdom av at det er stort sett bare to luer i skuffen som passer godt, alle de andre er for store, eller har viet seg ut i bruk, så de faller av hvis jeg beveger mye på hodet. Selv om gaffateip er praktisk, så er det ikke så veldig chic å teipe lua til hodet. 

Klarte jeg det denne gangen, etter å ha testet ut to nye mønstre?

For blå lue som jeg strikket først, Billie, et gratismønster fra Rauma; så er svaret at jeg gikk i fella igjen, og strikket for stor. Siden det var ment som kosestrikk, gadd jeg ikke sjekke strikkefasthet, og eh, ja.Men den er satt i sirkulasjon i heimen, dvs at den ligger i skuffen, og blir brukt når det er kaldt. 

For rød lue, Muntra fra Hagenhuset skulle jeg tatt meg bryet med å måle hodet mitt, og tenkt litt mer på at jeg vil at lua skal sitte mer tett på hodet. Ikke mønsterets feil, mer min egen iver etter å sette igang.




Luene ligner jo på hverandre, men jeg ville spandert de kronene på å kjøpe Muntra, fordi fellingen er litt penere, og oppleggskanten nederst er skikkelig fin, og jeg lærte en ny måte å gjøre det på. Naaaais. 

Det er ingenting jeg liker bedre enn å lære noe nytt og smart som jeg kan bruke på andre ting. Nå kommer det til å gjetord over de fine oppleggskantene mine i ribb. Folk kommer til å snu seg på gata.

For all del, det er ikke så lett å se at kanten er rundere og jevnere. Men jo!

Jeg strikket lange luer med oppbrett, fordi det gir dobbelt lag over ørene, og det er de som fryser mest. 

Muntralua er strikket i Filcolanas Peruvian, kjøpt hos Garntopia. Før måtte jeg bestille fra Danmark, men flere og flere garnbutikker har garn fra Filcolana, noe som passer meg bra.  Et deilig og mykt ullgarn som egner seg godt til lue. Jeg synes det ikke klør.

Rødt er årets trendfarge, sier Minmote og siden nordmenns vinterjakker stort sett er svart eller grått (jeg har flest svarte jakker, ja) så passer det glitrende med en rød lue å muntre opp med. Når det blir veldig kaldt, får jeg rød nese, så det er jo fint å matche lua med nesa.



 Billieluen i blå Fivel fra Raumagarn har ikke gjort noe mer galt enn at den ble litt stor. Nytt garnbekjentskap for min del, og jeg likte å strikke med det. Behagelig mot huden, og den klare blåfargen er fin! Og gratis luemønster (votter også), er jo alltid fint!

Jeg brukte  110 gram Filcolana Peruvian til rød Muntra og 80 gram Rauma Fivel til blå Billie. Du kan jo strikke den lenger eller kortere, avhengig av hvor mye oppbrett eller om du vil ha oppbrett i det hele tatt. Eller om du vil ha høy lue.

 

Tar jeg med noe lærdom? 

Ja, jeg har lyst å strikke i litt tynnere garn, siden det er oppbrettlue. Da blir det jo dobbelt lag over ørene allikevel. Og så må jeg skrive en stor lapp, -Husk at du liker det litt stramt. (Og så må jeg legge lappen ett eller annet sted så jeg ikke misforstår budskapet. For jeg liker jo ikke stramme bukser. Eller sko. )

Og hva visste jeg fra før? 

At det er dritvanskelig å ta vettuge bilder av luer.


21. januar 2024

Hundetann


Hundetannmønster er deilig logisk å strikke. Her er votter der høyre og venstre vott er like, så du kan strikke to like votter, og ikke bekymre deg over å huske tommelhullet, for det er likt på begge. Gjett hvem som har strikket mange venstrevotter? Ingen felle å gå i her. 

Det er veldig mye fine, gratis vottemønstre. Dette er ett av dem, Houndstooth check mittens. 

 Jeg søker ofte på Ravelry på gratismønster,  og krysser av for votter og hvilken garntykkelse jeg vil bruke.  Favoritten er selbuvotter, men det finnes mye fint i strukturstrikk og flettestrikk også. 

Vottene er strikket i Dale Heilo, et flott garn fra Dale som dessverre er utgått, men som jeg fikk endel av fra Øydis, fra hennes mors rikholdige lager. Jeg har et garnlager som kommer til å leve forbi min levetid, og da får jeg håpe at ungene mine kjenner noen strikkere de kan gi garnet til, hvis ikke syklubben min tipser dem først. 


7. januar 2024

Mitt svake punkt


 Skal jeg i et intervju noen gang fortelle om mine svake punkt, kan jeg sette fingeren på akkurat hvor. Det første er på tommelen, og det andre er et stykke opp på pekefinger og langfinger, og holder jeg noe fast, treffer de to svake punktene hverandre. 

De andre svake punktene kan vi heller glatte over. 

Siden punktet på innsiden av venstre håndflate hadde blitt tynnslitt nok til at det bare var trass som holdt det sammen, så fant jeg frem en bit av garnet som vottene er strikket i, og sydde maskesting som dekker oppå de gamle maskene. (Google er din venn på maskesting, men egentlig kan du følge maskene under og sy slik som de ligger.)

Er det synlig? Joda. I starten, etterhvert slites det ned. Og skulle noen få et glimt av innsiden av votten, og arret på innsiden, så vil de tenke at her er en som er glad i vottene sine. 

6. januar 2024

Varme armer


Bestillingen på lange pulsvarmere til underarmen kom torsdag kveld. Fredag kveld var de ferdige. Jeg får ta det som et kompliment at hun trodde de ble ferdige på en kveld, og ikke to kvelder. 

Alt går ikke like fort å lage, men akkurat to lange tuber i ribbestrikk går unna. 40 masker på pinne 3,5 i noe passende mykt, kløfritt garn jeg hadde liggende, og vips er det mindre kaldt under genseren. 

Årets første fullførte strikk der altså. I lagergarn, som de aller fleste får behov for å strikke i i januar. Trenden hvert år på strikking er å komme på i januar at det ligger mye garn hjemme, og bruke av det. Og så dabber det av utover året. Flaks for lagergarnet at januar finnes. 

I minus tjueni grader (urk!) er det fint å få bestilling på ull. Det må til nå. 

30. desember 2023

Årskavalkade 2023

 Velkommen til den årlige årskavalkaden i strikkebloggen! 

Det er rart å se mengdene som blir laget iløpet av et år, og hvor mye glede jeg har av strikkingen. Jeg vurderer å sende inn bilde av meg selv som illustrasjonsbilde i leksikon under Strikking, for vi henger så mye sammen. Der Merete er, der er det noe garn eller strikkerelatert. Garantert. 

Og takk for at dere leser bloggen ennå! Ingen lesere, ingen blogg. Selv om det kommer nye innlegg særs sjeldent, og jeg skriver mer om det som er ferdig. Og det postes mer hyppig på instagram (se @meretemonster ) 

 Jeg savner å skrive litt, så kanskje er det nyttårsforsettet i år? Skrive mer om strikking og tankene bak? Og ikke bare et utstillingsvindu for det som ble ferdig? Jeg ler jo mest av de tingene som går galt. Selv om jeg har strikket siden jeg var liten, så går det fremdeles ikke alltid som planlagt. 

 Årets oversiktsbilde er fra kjøkkenet som jeg rev i høst, og som er bygget opp og blitt så fint (jeg hater pusse opp, derfor er det en bragd å få gjort det i år). Genseren er Cara, som jeg heller ville fokusere på, enn kjøkkenstyret) 

Men velkommen til årets tall! 

I år ble det 47 prosjekter totalt, og det veide 6100 gram. Det meste på pinne 3 og 3,5. Meg og tretallet er fremdeles BFF. Omtrent samme mengder garn som i fjor, og året før der. Hei, jeg heter Merete og mitt gjennomsnittsforbruk er 6 kg garn i året. 

Jeg skulle ønske at det kom fra garnlageret, men du veit, det er jo stadig garn som kommer inn. Lageret har ikke økt så mye i år, fordi endel i år har vært bestillingsstrikk der garnet ble kjøpt inn til prosjektet, og da ble det ikke så mye impulskjøp. Jeg fortsetter trenden med å prøve å støtte de lokale garnbutikkene, så vi får beholde dem her, så det er handlet lite på nett, og mye lokalt. 


Men hva har jeg strikket? 

Votter skriker høyest, men det er min to-go-strikking. Alle trenger votter, og alle mister votter. (har noen sett en vott med diamant på i området rundt Triaden? Den er min) 

Jeg strikker så mye votter, at jeg av og til synes det er litt kjedelig å skrive om. Hei, jeg har strikket masse votter til. Det er grenser hvor hvor actionfylt og nyskapende jeg klarer skrive om det. Men votter er jo litt som grovbrød. Det er det du vil ha.

Også fornøyd med å ha strikket to gensere til meg selv i år, selv om jeg følte jeg kunne telt dem som tre gensere, siden den enes genseren måtte strikkes to ganger. Sokkene skal kjæresten ha æren for å bruke, siden han går mye, lange turer med hunden hver dag, og da trengs det ullsokker. 

Nytt i år var et ønske om genser (som blir brukt, halleluja) fra sønn, og da er det bare å rydde pinnene og sette igang.

Skulle jeg kledd på meg alt på en gang av det jeg har strikket i år, hadde jeg vært veldig varm på henda. Og hadde slitt med å få gjort noe praktisk, siden 25 par votter samtidig på henda er tungvint. 


Hvem strikker jeg til? 

I år har jeg blitt litt overrrasket over alle jeg har strikket bestillingsstrikk til. Jeg må revurdere selvinnsikten min, for jeg trodde jeg var en person som aldri strikker på bestilling. Men her lyser det jo mot meg. Legg på parameterne at jeg kjenner på at jeg stort sett har nok gensere, og ungene sjeldent vil ha noe, så er jo åpningen der for å strikke til noen som spør. Men det må jo være lystbetont, og det er jo fritiden min.Spent på om det er like stor andel til neste år. 

I avdelingen barselgaver ser jeg at jeg og mine venner er blitt eldre, så vi slipper strikke det til hverandre lenger, men dytter heller på konfirmasjonsgaver på ungene istedet. Men siden jeg synes det er litt stas å strikke til småttiser (det er noe med det å sitte og mimre på hvor bittesmå babyer er), så er det flaks jeg har yngre kollegaer å overraske med hjemmestrikk når de skal ut i permisjon. 

Videre til årets kåringer i strikkåret 2023! 

 


Årets fineste plagg: 

 Cara! Flettegenseren til meg selv av Lene Holme Samsøe. Lett oversized flettegenser i en tråd tynn Peer Gynt og en tråd silkmohair, og den er deilig myk, og deilig klassisk. Og hver gang jeg strikker fletter tenker jeg at dette her er gøy. Ja til mer flettestrikk.

Årets dille: 

Feste tråder. Jeg strikket først en islender i svart og regnbuefarger, og så var det regnbuevotter av litt av restene. Genseren hadde 278 tråder å feste, vottene bare 76 tråder. Men verdt det. Kunne jo alltids strikke i fargeskiftende garn som Kauni, men hei, her hadde jeg full kontroll på at fargeskiftene kom der de skulle.

Årets mønster:

Vottemønsteret Norwegian Mittens for Mimi. Jeg kan strikke det i søvne. Men de blir alltid fine, og så er det så mange fargekombinasjoner som jeg ikke har prøvd ennå. Gratis er det også på Ravelry. 

Årets garn:

Raumagarn igjen. Fordi jeg og Rauma tretrådsgarn er så lykkelige sammen. Jeg kjøpte opp mye av garnet da Garnpikene på Metro måtte justere litt hvilket garn de ville prioritere å ha, så jeg har jo til noen votter til. Og så har jeg jo et gigalager av Finull liggende, så det er jo vottemuligheter i fleng. Raumagarn. Det skal noe til å slå fargekartene deres.

Årets feriestrikk:

Å kjøre rundt i Telemark litt på måfå med kjæresten og hunden, og veska full av småstrikk, det var fint. Fikk ned pulsen etter mye jobbing. Strikketøy og ferie er lurt sånn.

Årets trend:

Å strikke noe på nytt. Jeg startet året med å strikke en ny sokk til kjæresten, fordi yndlingsstrikkesokken i Rauma Vandre hadde blitt med på kokvask. Sokkegarnet Rauma Vandre holder veldig bra (hilsen han som er mye på tur) men kokvask er ikke tingen.

Etterhvert fikk jeg også mulighet til å strikke en ny vott til den ene konfirmanten, siden den mystisk forsvant i bruk, og han savnet å kunne bruke dem. Jeg smelter jo av det, og strikker ny på flekken. 

Det kom også en diger rift i en barnegenser som jeg strikket for noen år siden, som jeg strikket ny bol til. Det at plagget blir brukt ihjel, er jo et tegn på at det er likt godt.

Årets memo til meg selv:

Du ser ikke like godt i dårlig belysning lenger. Øynene dine er 46 år, og synes det er fint med mer lys. Derfor må nå strikking i midnattsblått og svart utsettes til sommertid. Ellers må du strikke sånne tynne gensere flere ganger, fordi du ikke ser hva du driver med. 


 
Årets farge: 
Regnbuestrikking.  Mest fordi det er så innmari gøy å strikke med masse farger. Jeg blir glad. Og det er jo fint å ha en hobby man blir glad av? Særlig når høsten har vært litt tung med mye ting som har påvirket humøret. Og etter å ha jobbet en hel dag på pcen, er det godt å holde noe konkret mellom hendene. Jeg er veldig glad i jobben min og synes den er meningsfull og givende, men det er jo mye pc.
 
Årets strikker: 
meg selv, så klart. Det er min blogg.
 

Strikkeplaner for 2024? 
Joda, jeg legger planer. Så kommer det nye planer oppå det igjen. 
Jeg går over i det nye året med en genser til meg selv på pinnene, men juryen er ute og diskuterer hvordan den skal se ut. Jeg kommer til å fortsette å strikke mere votter, for det er så mye fine vottemønstre der ute! Og så er det så hyggelig å gi bort. Å gi hjemmelagede gaver er noe jeg setter pris på. Da får jeg tenkt litt på hva jeg tror mottager liker, og så kan jeg gi av tiden min. Det er en fin tanke. 

Og tilslutt; 
Takk for at du leser bloggen!  Det er veldig stas at noen synes strikking er så gøy å lese om, at de kommer innom bloggen her. Tusen takk for tilbakemeldinger og heiarop! 
Jeg er i sjokk over at jeg har hatt årskavalkader siden 2008, og blogget siden 2007. Og kommer til å fortsette.


29. desember 2023

Årets siste votter

 
 
Etter å ha strikket ferdig regnbueislenderen, så var jeg ikke ferdig med islendermønstersnutten. 
Den er jo repeterende og liten snutt,  så det er lett å putte den inn i andre mønstre, og hvorfor ikke strikke votter i restegarnet? 

Jeg fant frem blyant og rutepapir for å tegne fellingene pene, med at rutene følger kanten og treffes midt oppå,  og for å få til en klassisk selbutommel med kile, slik at tommelen får god plass. Og jeg hadde jo endel garn igjen i Finull etter å ha strikket genseren. Strengt tatt har jeg så mye Finull liggende, at det er nok til flere gensere. Derfor er det også mye vottepotensiale liggende.

Mye trådfesting her også, men det er jo fordi jeg ville ha fargebytter. 

Tilslutt tovet jeg dem forsiktig i tørketrommelen, for å få dem litt tettere og lunere.


 Jeg jukset litt med trådfestingen på mansjetten (ikke inni vottene), og flettet trådendene sammen som en klassisk fiskebensflette. (sånn flette som noen får til i håret. Noen. Ikke jeg). De to små flettene kan da brukes som pynt, og også for å binde dem sammen hvis du vil henge dem til tørk. Smart! (Selv om det var fordi jeg var lei av å feste tråder) 

Og så var de klare til å gis i julegave, helt pinneferske. Og så kom det et ønske hjemmefra om å få sånne votter. Det er jo et kompliment. 

 


28. desember 2023

Franske votter

Tre par votter skal sendes til Frankrike i romjula. Det er vottegaver til vertsfamilen til dattera til en venninne, som en liten hilsen og takk for at de åpner hjemmet sitt for en ungdom fra Norge, som vi er glade i. Joyeux nöel sier Google translate at det heter på fransk. 

Selv har jeg kommet til dag 349 i Duolingo i fransk, og kan si de mest nødvendige høflighetsfraser. Eller, jeg kan skrive dem, siden jeg hopper over uttale-øvelsene. Så det kommer til å hjelpe lite, om vi tar en storbyferie til Paris. 


Først ute, et par Totoro votter, fordi mottager liker Studio Gibli-filmer, 

Mønsteret er trukket fra Ravelry pga copyright, men om du googler, finner du det på Pinterest. Internett glemmer ikke. 

Disse er strikket på pinne 3,5 og i Rauma 3trådsgarn. Jeg ville ha gjort noe annerledes med tommelen, kanskje droppet mønster, for den ble veldig trang. Men nå har jeg festet tråder, og prøvd å vide ut tommelen ved å dampe den.

Og så strikket jeg to votter i Norwegian Mittens for Mimi- mønsteret som ligger gratis på Ravelry.  Det er behagelig logisk, og jeg synes det har en fin vri på det vanlige stjernemønsteret, med halvstjerner. Noen mønster er komfortstrikk. Det er bare å gi gass og strikke, og så husker fingrene mønsteret. 

Garnet er Rauma 3trådsull og pinne 3,5 mm. 

Jeg gikk jo tom for rødfargen, såklart. Og siden jeg i nærheten av meg, bare finner garnet på Husfliden på Strømmen eller i Oslo sentrum, så kjørte jeg datteren til Strømmen storsenter, slapp henne av, og hentet henne etterpå, for å slippe å måtte forholde meg til parkeringshuset der før jul. Jeg har sverget at jeg ikke skal innom i desember, for jeg orker ikke bruke livet mitt på kø i parkeringshus. Så litt innsats har vi gjort for vottene.

Siste par ut er strikket i samme garn som de andre, i verdens fienste mulvarpbrune farge. Åh! Jeg fikk lyst på dem selv. Og det er den beste følelsen, at det du sender fra deg er så fint, at det gjør litt vondt å se de forlate huset.
 

Fortsatt fin romjul! Jeg teller opp strikketøy og sjekker hva jeg skal ta med over i det nye året.